Harald Gaski:

Seidastryket og Seistrømmen i Tanaelva

Fortellinger er av så mange slag. På samisk heter de enten muitalus, máinnas eller cuvccas. Noen er mest til tidsfordriv, de minner om eventyr, selv om fortellinger av muitalus-varianten egentlig er ment å være sanne og troverdige. En type er forklaringsfortellinger, nemlig slike som forteller hvorfor ting er som de er, fordi det en gang i tiden hendte noe som kan forklare det. Slike fortellinger er vanlige blant alle folk, en slags folkeeventyr. En annen type er opprinnelsesmyter, som historisk har bidratt til å knytte folkegrupper sammen. Å sammenligne forskjellige folks beretninger er et interessant arbeid fordi de sier noe om hvordan folk tenker og hvordan de forstår seg selv.

            Forklaringsfortellinger kan være om hvorfor f.eks. røyskatta har svart haletipp, hvorfor bjørnen får sove hele vinteren, og hvorfor haren aldri får bygd seg gamme, slik den lover seg selv hver vinter. Mange stedsnavn forklares også gjennom fortellinger.

            En interessant historie fra Tanaelva forteller hvorfor det i elva er et stryk som kalles Seidastryket (guoika på samisk), og et mindre stryk eller en kraftig strøm litt lenger ned som kalles Seistrømmen (njavvi på samisk). Stedsnavnet Seida, Sieiddá, kommer av ordet sieidi, offerstein, (hvor det ble ofret til gudene). Rundt Seida er det tre offersteiner – en på hver side av elva og en rett ved Seidastryket. Til sammen utgjør disse tre offersteinene et triangel, og fordi det er et spesielt hellig sted, så finner man der både Seidabekken, Seidaholmen, Seidastryket og stedet Seida på begge sider av elva, i tillegg til Seidafjellet, som riktignok heter Sáttovárri (Sandfjellet) på samisk.

            De to strykene er forskjellige på den måten at det er mye raskere vannføring i det større stryket, selv om strømmen er sterk i begge. Dette er viktig bakgrunnsinformasjon til denne fortellingen, for en gang for lenge siden – på den tida fisk og dyr fremdeles kunne snakke – ble seien lei av at bare laksen fikk stige opp i elva, og ikke seien eller torsken. Laksen er jo både en ferskvanns- og saltvannsfisk, og den klarer seg begge steder. Seien bestemte seg da for å vise laksen at den godt kunne svømme motstrøms. Dette hendte på forsommeren da laksen akkurat var på vei til havet etter å ha tilbragt vinteren oppe i elva. Da kan man ikke lenger bruke laksebetegnelsen om den, men den kalles vinterstøing, vuorru, fordi den er avmagret, tynn og utslitt, og den duger ikke lenger til menneskeføde.

            I Seistrømmen møter laksen på seien som er på vei opp Tanaelva. Laksen blir forskrekket og spør seien «Hva slags tull har du nå funnet på, som har kommet opp hit, du hører jo ikke hjemme i ferskvann.» Seien svarer at han nok skal vise at han klarer seg i Tanaelva, og legger til «Jeg har like mye fett i leveren som du». Laksen fortsetter å formane den stakkars seien og sier: «Men du husker jo selv hvor rund og fin jeg er i havet, og hvor mye sterkere jeg er enn deg, og se på meg nå; jeg er helt avmagret og tynn. Med din kropp kan du ikke engang tenke på å gå opp det neste stryket, det er nok best at du snur her og skynder deg tilbake til havet så fort du kan!»

            Seien adlød laksen og snudde akkurat i strømmen som er nedenfor Seidastryket, og derfor kalles det store stryket den dag i dag for Seidastryket, Sieiddáguoika, og det mindre kalles Seistrømmen, Sáidenjavvi, nettopp fordi der tok seien til vettet, snudde og vendte tilbake til havet.