Menu
Almmuhan/Utgitt: 2024
Dipma olggoš/heftet.
Siiddut/Sider: 30
Giella/Språk: Davvisámegillii/Norsk
ISBN: 978-8-2826355-4-7
Deanuleagi juoigit
Láidehus
Juoigan
Juoigan lea okta Eurohpa boarraseamos álbmotmusihkkaš-lájain. Sátni juoigat lea dárogillii šaddan å joike. «Go sámit bohtetgiđđat geasseorohahkii, duovdagat leat nu čábbát ahte dat boagustit, ja lea nu hávski ahte ferte juoiggastit.»
Sullii nie muitala sápmelaččaid vuosttaš girječálli ja multidáiddár Johan Turi man lahkalaga gullaba oktii luondu ja sápmelaš, ja mo dat gaskavuohta ilbmá juoigama bokte.
Seammá sullasaš dovddu bukta ovdan Anna Thomassen iežas čáppa vuelies, mas son čohkkáda alla vári alde ja várdáda duovdagiiddis. Duovdagat ja eana maid sápmelaš ráhkista, «Gavdnon eana», nugo daddjo boares muitaleaddji juigosis maid nuorra almmái Matts Anundson Laiti juoiggai suoma báhppii Jacob Fellmanii Ohcejogas loahpageahčen 1820-jagiid. Luođi son lei oahppan Lágesvuonas Finnmarkkus.
Maiddá Petrus Læstadius, gii lei dovdoseabbo Lars Levi viellja, muitala muhtun čállosis mo eahketbeallai go olbmot nohkkošgohte sániide, luohti jorai gulahallangaskaoapmin. Soaitá sápmelažžii heivešii buorebut dajaldahkan «Luohti muitala eanet go duhat sáni» go ahte govva muitala – ii fal dušše okta luohti, muhto go buot juigosat čudjet ovttas «Samisogaid luohtin».
Dan láhkái čadnošedje oktii viiddis Sámieatnama guovllut juoigan-muitalussan, mas iešgudetlagan juoiganhámit duođastit gullevašvuoda olbmuid gaskkas. Iige dušše dan, muhto maiddá mo eana, lottit, ealibat ja olbmot leat fulkkežagat luondduolbmuid jurddašeames. Sápmi lea stuoris vaikko vel birastahtti eiseválddit leat áiggiid čada viggan dan garžžidit. Ja ieš aigi njalmmálaš kultuvrrain, mii diehtit, manná nu guhkás maŋás go gavdnojit muitalusat, ja ovddos guvlui nu guhkás go lea vejolaš jurddašit eallima eatnan alde. Danin luođis ii leat algu iige loahppa. Dat lea geahčemeahttun muitalus sápmelaččain ja Sámieatnamis, dasa gullá vuelie, vuolle, luohti ja leu’ dd – visot sámi juoigan mii lea ceavzán buot uhkádusaid ja gildosiid čađa.
Juoigan lei noaiddi vuoimmálaš dajahusaid gaskaoapmi ovdalaš áiggiid, ja dasa sapmelaš ain ge dorvvasta go galgá doarrut vuoigatvuođaidis ovddas. Muhto juoigan lea maiddá litna sanit mat dovddahit ráhkesvuođa eatnamiidda ja olbmuide. Mánná eahccá iežas dovnna, ja son guhte soagŋus galgá lihkostuvvat, ferte mahttit feevrehtidh, juoigat moarsi luođi.
Oktii áiggis miehta Eurohpa ge lohke beakkan sámi juoiggusdivtta moarsi fávrroga birra!
Rawdna Carita Eira ja Harald Gaski kataloga-teaksta
«Juoiggas!» nammasaš teahterčájálmassii, 2021.
Tanadalens joikere
Innledning
Joik
Joik er en av Europas eldste folkemusikkformer. Det samiske ordet for joik er juoigan. «Når samene om våren kommer til sommerområdet, er markene så vakre at de ler, og det er så herlig at man må joike.»
Omtrent slik beskriver samenes første forfatter og multikunstner Johan Turi den nære forbindelsen mellom naturen og mennesket, og hvordan den forbindelsen gir seg utslag i en joik.
En lignende følelse kommer fram i Anna Thomassens vakre sørsamiske vuelie, der hun sitter på et høyt fjell og skuer utover markene sine, og beskriver det hele med en joik. Områder og marker som samen elsker, «Gávdnon eana», «Det fundne landet – Landet som vi fant», som det heter i en gammel fortellende joik som unge Matts Anundson Laiti joiket for den finske presten Jacob Fellman i Utsjok på slutten av 1820-tallet. Joiken hadde han lært i Laksefjorden i Finnmark.
Også Petrus Læstadius, broren til mer kjente Lars Levi, forteller i en tekst at når samtalen stilnet, så ble joik måten å kommunisere på. For en same kunne muligens uttrykket «Joiken forteller mer enn tusen ord» passet bedre enn at et bilde gjør det – ikke bare en joik, men når alle joiker klinger sammen som «Samefolkets joik».
På den måten ville Samelands vide vidder bindes sammen til en joikefortelling, hvor forskjellige joikearter bekrefter samhørighet mellom mennesker. Og ikke bare det, men også hvordan landet, fuglene, dyr og mennesker er i slekt, slik naturmennesket tenker. Sameland er stort, selv om de enkelte lands myndigheter gjennom tiden har forsøkt å gjøre det mindre. I den muntlige kulturen strekker tiden seg så langt tilbake som det har funnes fortellinger, og så langt fram som det er mulig å tenke seg liv på jorden. Derfor har joiken verken begynnelse eller slutt. Den er en uendelig fortelling om samene og om Sameland, der vuelie, vuolle, luohti og leu’ dd har sin naturlige plass
– joikene som har overlevd både trusler og forbud.
Joiken var sjamanens mektige ord i tidligere tider, og samen tyr fremdeles til joik når hen skal kjempe for sine rettigheter til land og vann og kultur. Men joiken er samtidig også myke ord som formidler kjærlighet til markene og menneskene. Et barn kjenner sin egen joik, og den som skal lykkes på frierferd må kunne feevrehtidh, joike den utkårede.
En gang i tiden leste man over hele Europa det kjente samiske joikediktet om den fagre bruden -Moarsi favrrot!
Rawdna Carita Eira og Harald Gaskis katalogtekst til teaterforestillingen «Juoiggas!», 2021.
