Solveig Joks og Steinar Nilsen:

Kystsamiske sankingspraksiser, og hvordan de kommer til uttrykk i språk, stedsnavn og fortellinger

INFOBOKS:

Varighet: 1.1.2019-31.12.2021

Prosjektpartnere: Samisk høgskole, Árran Julevsáme Guovdasj/Lulesamisk senter, Mearrasiida, Indre Billefjord, NINA Naturbuk Lillehammer

Forskningsgruppe: Prosjektleder Solveig Joks. Forskere: Harrieth Aira, Svanhild Andersen og Steinar Nilsen. Postdoc. Stine Rybråten

Finansiering: Norges Forskningsråd

Vårt forskningsprosjekt retter fokuset mot høstingspraksiser i kystsamiske områder i Norge. Med praksis mener vi måten vi utøver våre handlinger på, som f.eks. hvordan vi plukker multebær og sanker egg. Gjennom praksiser undersøker vi hvordan relasjoner mellom mennesker og andre organismer bidrar til kunnskaper. Vi ønsker å få vite hvordan disse relasjonene blir uttrykt gjennom samisk språk, i fortellinger og i stedsnavn. Gjennom en flerfaglig tilnærming, basert på samfunnsvitenskap og humaniora, spør vi: Hva består dagens høstingspraksiser i lulesamiske og nordsamiske kystområder av, og hva innebærer disse praksisene? I stedet for å betrakte naturen som en ekstern realitet atskilt fra mennesker, utforsker vi i dette prosjektet hvordan ulike naturer blir til i et innbyrdes samspill mellom mennesker og landskap, inkludert dyr og planter. En slik praksisorientert tilnærming til natur samsvarer også med samiske verdensanskuelser.

Praksisrelaterte kunnskaper og erfaringer kan være vanskelig å sette ord på i situasjoner som er atskilte fra praksisen det snakkes om. Vi har derfor valgt å delta i bærplukking- og eggsankingspraksisene, og i tillegg intervjuer vi både kvinner og menn, individuelt og gjennom gruppeintervjuer. Lokale ressursgrupper bistår med veiledning knyttet til stedsnavn og begreper.

Prosjektet skal bidra til å dokumentere, analysere og anerkjenne bærplukking og eggsanking som sentrale samiske høstingspraksiser. Disse to former for høsting har hittil fått lite akademisk oppmerksomhet, og mye nyttig informasjon har blitt stående uten noen form for vurderinger eller analyser. På denne måten bidrar prosjektet med ny kunnskap av betydning for samiske samfunn, det norske majoritetssamfunnet, og i en internasjonal urfolkskontekst. Siden prosjektet eksplisitt vektlegger både kvinners og menns høstingspraksiser, utgjør det i tillegg et viktig bidrag til den begrensede forskningen på kvinners naturressursbaserte aktiviteter i Sápmi. Vi vil i denne artikkelen belyse noen mellommenneskelige relasjoner og relasjoner mellom mennesker og omgivelser, som omfatter både levende og ikke-levende skapninger. Disse relasjonene kommer til uttrykk på flere måter i fortellinger, stedsnavn og begreper.

Drømmer som tidligere har vært en virkelighet

Anna er 75 år gammel. Hun bor i en bygd med cirka 100 innbyggere. De fleste som bor der er pensjonister. Ingen av de to barna til Anna bor lenger i bygda. De flyttet hjemmefra da de begynte på videregående skole. Begge drømmer imidlertid om å komme tilbake engang. Den ene ønsker å bli fjordfisker og den andre ønsker å drive med sau og noen kyr. Det barna drømmer om har vært en virkelighet for Anna. Hun har som mange av hennes naboer drevet med en kombinasjon av gårdsdrift og fiske. Omgivelsene rundt henne har med sin gavmildhet vist henne hva de har å tilby. Om våren når mesteparten av snøen har forsvunnet, tar Anna båten og kjører til en av holmene for å sanke ferske egg. Om sommeren er det igjen tid for å dra på holmene, og da er det multebæra som står for tur. Før den tid har Anna kanskje allerede plukket bær på fastlandet, dersom vinden ikke har vært for hard mot multeblomsten.

Samhandling mellom mennesker og omgivelser

Tradisjonelle samiske bygder tilbyr folk goder i form av mat og duodjimateriale. For å få nytte av tilbudene, er det nødvendig med kunnskaper. Det livet som Anna sammen med sine naboer lever, er preget av variasjoner gjennom året. Heldigvis er det slik, ellers ville en prioritering vært nødvendig og man måtte i verste fall gi slipp på et viktig gode. Multebærplukking faller ikke på samme tid som eggsanking. All multebær som man plukket i juli og første del av august, er allerede i hus når blåbæra modnes, og i hvert fall er det for sent å gå på multebærmyra når tyttebæra er klare for plukking.

Lenge før den vanlige sesongen for bærplukkingen starter opp, har folk allerede fulgt med på vær- og vindforhold. Det er mye som må være på plass. Om våren når multeblomsten spirer, bør vinden holde seg mest mulig i ro og verken mye eller lite regn er bra. Ifølge Anna er det mye som må stemme. Det er sammenhenger mellom vær, vind og multebær. Hva som påvirker multebærveksten, er kunnskaper som folk har opparbeidet seg gjennom høstingen. Når multebæra modnes, vet bygdefolk hvor det sannsynligvis finnes bær og hvor myrene kan være helt svarte.  Sjansene for å finne bær beror på hvordan myrene er plassert i forhold til vinden. Der myrene har vært skånet for vinden, kan det finnes bær også i ellers dårlige år. Uttrykk som “mun lean láddadeamen luopmániid” kan man høre i multebærtida. Det betyr at personen har vært på en myr og observert kart, og vil dra tilbake til samme myra når bæra er moden. Láddadit er verb som ordrett betyr: “få til å modnes”. Handlingen láddadit, kan vi tenke oss er en avtale som mennesket inngår med myra.

De siste årene har det vært dårlige eggår på holmene. Blant årsakene er den kraftige økningen av ørnebestanden, og at det har vært lite føde for sjøfugl i sjøen de senere år. Før i tida tok folk ut både ørn og rev på holmene, for at fuglene kunne hekke i fred. Men fremdeles kan Anna smake egg hver vår, noe som er en viktig del av hennes liv. Hun kjenner landskapet og vet hvordan man skal finne egg. Hun ser også på fuglers oppførsel. Hvis man for eksempel ser at fuglene parrer seg, vet man at der er det egg dagen etter. Når man nærmer seg en måse, og den flyr opp tidlig, da vet man at den har rede der. Hvis man ser e-kallen (ærfugl-hannen) i sjøen, da vet man hvor ærfuglen har reiret. Hannfuglen svømmer vis-a-vis der reiret er, og venter på at hunfuglen skal komme ned til sjøen, da kan hannfuglen “trø” et nytt egg på hunnen (duolmmastit dasa ođđa moni).

Tidlig på våren har man mulighet for å ta egg jevnlig, for hvis man levner ett egg i redet hver gang, vil fuglen legge flere egg. For dette fins et samisk uttrykk som faktisk språklig forteller om samspillet mellom mennesket og fugl. Det er termen guottihit (ordrett: “få til å legge egg”). Generelt er det også sånn at man ikke skal ta for mye, og det kan forstås slik at mennesket på den måten viser respekt, og samtidig tenker på fremtida. I dag er det mange fugler som er fredet, som for eksempel ærfuglen, og det er ikke lenger tillat å plukke eggene til ærfuglen.

Samisk språk har ord som láddadit og guottehit som beskriver menneskets relasjon til sine omgivelser. Ordene beskriver en form for kontrakt mellom mennesket og myra eller fuglereiret. Mens personen venter på at multebæra modnes hvor det var mye kart, eller venter på flere egg i fuglereiret der det ble igjen ett egg, så er myra og reiret i tankene, og på den måten etableres det kontakt til stedene.

«Vi går ikke og tråkker i hverandres matfat»

Folk som bor i bygdene har lært å verdsette sine nærområder, og de har lært hvordan de skal omgås hverandre her på best mulig måte. Utsagn som: «vi går ikke og tråkker i hverandres matfat» beskriver godt den gjensidige respekten man har overfor hverandre. Respekt har folk også overfor andre i sine omgivelser enn mennesker. Det er viktig å lytte til det som rører seg ute. Noen ganger kommer man til områder hvor man kjenner at man ikke er velkommen. Da snur man, for man har lært at man ikke skal forstyrre dem som ikke alltid er synlige, men la de være i fred. Denne ydmyke måten å bevege seg på, er kunnskaper som folk har tilegnet seg gjennom erfaringer som de har skaffet seg ved å høste i sine nærområder. På samisk ville vi betegnet dette med ordet birget. Det er et ord som beskriver det å berge seg, å klare seg (i sine områder), og man sier for eksempel bures birgejeaddji om en person som klarer seg godt.

Kan vi forestille oss et samisk samfunn uten de tradisjonelle bygdene vi fremdeles har i dag? Ville vi ønsket oss et samfunn som kun hadde bestått av samiske institusjoner som Sameting, samiske kommunesentre, Samisk høgskole, samiske språksentre, kultursentre, men ingen bygder hvor videreføring av det tradisjonelle livet med fiske, jakt, sauehold, duodji, egg- og multebærplukking hadde eksistert? Det er vel få som tviler på at de samiske samfunnene hadde vært fattigere, og kanskje ville det også vært vanskelig å opprettholde et samisk samfunn uten bygder der tradisjonelle levemåter praktiseres daglig. Sametinget kunne nok fortsatt ha forvaltet det samiske språket, men uten sin forbindelse til bygder med levende tradisjon ville samisk lett framstått som en kopi av det norske språket, eller engelsk for den saks skyld. Mange av de uttrykkene og ordene som inngår i det daglige livet i bygdene, hadde vi ikke lenger hatt bruk for. Vi kunne hatt en ordbank, men også den ville vel etter hvert gått i glemmeboken, siden vi sjelden ville hatt bruk for ordene. Tradisjonelle kunnskaper trives og blomstrer best der de er i bruk til daglig.

For inntil noen tiår siden behøvde vi ikke å stille spørsmål om hvorvidt bygdene hadde en fremtid. Situasjonen er derimot ikke den samme nå som den gang. Nå er vi i større grad en del av den globale verden. Tiden har endret seg. Folk flytter fra bygdene, går på skoler og mange foretrekker eller er nødt til å jobbe langt borte fra der de vokste opp. Men uavhengig av årsaken til valg av bosted, vet vi at folketallet i samiske bygder i likhet med bygder generelt, går nedover. Det er mange som ikke ønsker at denne utviklingen skal fortsette. Men hvordan skal vi få ungdom til å bli i bygdene eller flytte tilbake? Det som skal til er at myndighetene og lokale samfunn sammen må iverksette aktive tiltak for å snu den negative utviklingen. I tillegg må kunnskaper i bygdene anerkjennes som viktige. Det er vel nettopp nå når hele verdenssamfunnet er truet helsemessig og også økonomisk, at vi begynner å se viktigheten av at vi er selvforsynte. Til det trenger vi kunnskaper, og den lærer vi best og kanskje ingen andre steder fra enn i bygdene.

Gjennom forskning på multe- og eggsanking kommer det fram kunnskap om relasjoner folk har til sine omgivelser. Vi kan omtale dette som å orientere seg i verden. I oppveksten lærer vi å forholde oss til våre omgivelser, og vi lærer hvordan vi skal finne fram i verden ellers også. Hvordan vi gjør dette avhenger av hvordan vi ser menneskets plass i verden i forhold til andre skapninger som dyr og planter, men også i forhold til andre som befinner seg i våre miljøer, både synlige og ikke-synlige.