Laksen er vill etter finsk karamellpapir

Edelfisken har sans for gilde farger, hevder lakseeksperten Lars Ole Johnsen fra Båteng i Tana – sammen med de skarpe meninger og landets største samling fargerike wobblere…

Hvordan redskapen oppfører seg i vannet, er sjølsagt viktig nok. Men skal en lure storlaksen, må en være nøye med fargen. Den er viktigere enn hvordan redskapen beveger seg i vannet. Finsk karamellpapir er bra saker. Det er mye mer fargerikt enn det norske.

— Men det går da ikke an å fiske laks med karamellpapir?
— I hvert fall gjør jeg det. Storparten av de wobblerne jeg lager er kledd med finsk karamellpapir.

Lars Ole Johnsen, 73, fra Båteng i Tana har en av landets største samlinger av wobbler. Dersom ikke Johnsens wobbler-samling er den største så er det utvilsomt den mest fargerike. Alle regnbuens sjatteringer og enda noen finner vi i samlingen hans. Her henger wobbler med striper på langs, på skrå og på tvers i alle mulige fargevarianter. Noen av dem er utstyrt med rutet mønster. Variasjonsrikdommen i mønstrene er kort sagt utrolig. Alle Johnsens godt over 500 wobblere er forskjellige.

— Men får man laks med disse wobblerne?
— Det sies så!

Laksen veide 27,5 kilo
Johnsen er en garvet laksefisker som ikke liker å snakke om seg sjøl. Når det gjelder utbyttet av laksefisket, er også det en sak man ikke snakker så mye om. Laksefisket var alltid best forleden år, ikke nå.

Det er likevel alminnelig kjent at Lars Ole Johnsen er en av Tanadalens dyktigste laksefiskere. Fluer og dorg har vært hans redskaper.

— En gang fikk jeg en laks på 27,5 kilo på dorg. Det var litt av et basketak.
— Fra jeg var fjorten, har jeg bundet fluene mine sjøl. For et par år siden slutta jeg med det og ga bort alt utstyret sammen med noen hundre fluer. Han som overtok, er ikke noen ekspert, Det tar noen år for å bli en bra fluefisker, men jeg har tro på ham. Sjøl har jeg lagt om hobbyen min til wobbler. Jeg kaller redskapen for sild.
— Så blir det vel noen ekstraslanter av hobbyen din?
— Jeg lager ikke for salg, men det hender jeg gir bort en og annen til kjentfolk. En gang ble jeg tilbudt hundre kroner stykket av en finnleder, men jeg tror det var en luring. Han skulle antakelig kjøpe ”silda” for å sette den i masseproduksjon. Derfor takket jeg nei til tilbudet.

Han lever i ett med Tanaelva
Noen ganger går det med en hel dag for å gjøre ei ”sild” ferdig. Det er fargesettinga som tar tid. Før la jeg plast på wobblerne, men det var vanskelig og tidkrevende arbeid. Nå har jeg tatt i bruk en ny metode for å beskytte kroppen.

— Og det er?
— Nei, det forteller jeg ikke bort!

Lars Ole Johnsen bor bare et lite steinkast fra Tanaelva. Han har gjennom et langt liv levd så å si i ett med elva. Han vet bedre enn de fleste hvor og når laksen skal tas – og med hvilken redskap.

Kilde: Villmarksliv 4/4, 1980