Tanamunningen og
Tanamunningen naturreservat

av Øystein Hauge

Der Tanaelva møter sjøen har det gjennom tusenvis av år dannet seg et særegent landskap. Store sandmengder har blitt tilført og dannet et stort deltaområde med estuarier – sandbanker som oversvømmes ved flo sjø, tilgrodde sandbanker som viser alle stadier av suksesjonssamfunn. Fra gammel bjørkeskog lengst fra sjøen til pionersamfunn ytterst med strandflatbelg og strandrug. Vind og vann endrer også hele tiden området, noen sandbanker forsvinner mens andre oppstår.

Dette dynamiske området har blitt fredet og danner Tanamunningen naturreservat. Det er det minst berørte av de store deltaområdene i landet. De fleste store elveutløp har blitt utbygd med industri, flyplasser eller havner, områdene har mistet den naturlige utviklingen de tidligere har hatt. Fredningen ble gjennomført for at man skal ta vare på geologi, flora og fauna.

Tanaelva er en av de elvene i landet som har størst forskjell på største og minste vannstand. Vårflommen kan være enorm og vare i uker. Spesielt i flomperioden fører elva med seg store mengder sand og næringsstoffer. Dette skaper en eksplosjon av liv når strømmen stopper i møtet med sjøen. Plante- og dyreplankton utnytter tilførselen og skaper grobunn for alt høyerestående dyre- og fugleliv. Flommen gjødsler også gresslettene ut mot sjøen til stor nytte for planter og insekter.

Det er bare noen få kvadratkilometer av over tretti som utgjør tørt land i reservatet. Lengst opp i elva går grensa rett sør for den største holmen i Tanamunningen, den blir ofte kalt Nyholmen. Den er flere hundre meter lang og domineres av det som antageligvis er verdens nordligste gråoreskog.

Fra Bonakas følger grensa til reservatet stort sett flomålet. Unntaket er Benjaminsbukt hvor hele sletta er en dal av fredningsområdet. Fra den flotte sandstranda ved Vieltegiehnjarga går grensen over sjø til Stangnes. Derfra følger grensa igjen flomålet sørover forbi Lavonjarg, svinger inn rundt Lille Leirpollen til Giemaslavvonjarga. Der krysser den igjen sjø vestover til Leirpollnes. Herfra følger den skogkanten til Tanaelva og flomålet opp til Rødberget.

Mot Lille Leirpollen

Økologi

Som i de fleste andre sjønære områder er det i vannet vi finner mest liv, og det er fra vannet næringsstoffene til det landbaserte livet kommer. Våren er veldig viktig her. Flommen i elva bringer mye næringsstoffer nedover til sjøen. Da har lyset allerede gjort at oppblomstringen av planteplankton har startet. Ekstra næring fra elva fører til en eksplosjon i denne produksjonen. Veksten i planteliv danner grunnlag for den neste eksplosjonen, alle arter som beiter planteplankton får en veldig økning. Hoppekreps, rekearter og småfisk fråtser i mat. Like før vårflommen våkner milliarder av sil fra vinterdvalen i sanden, samtidig klekkes yngelen.

Sjøørreten og laksesmolten kommer ned elva, smolten drar stort sett videre til havs. Sjøørreten, eller komsa som den heter lokalt, stopper for det meste opp i brakkvannsområdet hvor de blir sommeren over og beiter sil. Brakkvann er en blanding av ferskvann og sjøvann. Hver gang floa går et stykke opp i elva følger det mengder sil med strømmen. Det spesielle med sjøørreten i Tanavassdraget er at den stort sett ikke oppsøker rent sjøvann som ellers i landet. Den holder seg i brakkvannet sommeren over, deretter kan den stå over et år høyere oppe i elva før den gyter.

Den vanligste arten av sil i reservatet er havsil, i tillegg er det en del småsil også. Havsilen er genetisk tilpasset livet i munningsområdet, den er derfor utsatt hvis bestanden skulle bli sterkt redusert, ny sil utenfra vil bruke lang tid på å tilpasse seg livet i munningen. Mengden er enorm, beregninger viser at bare laksendene spiser 650 tonn sil hvert år. Dykkender, måker, sjøfisk og andre spiser mye mer. Silen har lokalnavnet bakkesil, muligens fordi den graver seg ned i sanda for å gjemme seg ved fare. Dette benyttet man seg av tidligere, sil ble gravd opp og brukt som agn.

De store sandflatene som blir oversvømt ved flo sjø inneholder også mye mat som det kan beites på. I grunne dammer blir skrubb, en liten flyndreart, innestengt når sjøen faller. Dette er populær mat for mange, også havørna vasser rundt og fanger skrubb. Millioner av fjæremark lever nedi sanda og gjør seg nytte av de tilførte næringsstoffene. Sanda er også full av skjell, de vanligste artene er østersjøskjell, sandskjell og hjerteskjell. De få plassene det er litt steinbunn sitter blåskjellene tett. Tjelden er en av ekspertene på å finne liv nede i sanda, det lange nebbet når ned til både mark og skjell. Her og der endrer strømmen bunnforholdene og avdekker livet under overflaten. Da kan bl.a. ørreten få tak i yndlingsmaten sin – fjæremark. Tidligere var det vanlig å grave opp denne marken og bruke den som agn, både til sjøørret og sjøfisk.

Floa, sammen med fugler og dyr, bringer næringsstoffer inn over flomarkene og opp på tørt land. Derfor er plantelivet overraskende variert. Fra skogkantene og utover mot sjøen finner vi det vi kaller suksesjonssamfunn. Lengst inne er det veletablerte plantesamfunn som domineres av bjørk og lyng, spesielt krekling og tyttebær siden jordlaget er dominert av sand. Utover går lyngen over til forskjellige gress, siv og andre plantearter. Saltgress dominerer, men du finner strandkjempe, fjæresauløk, skjørbuksurt og strandrug også. Der det er åpne sandkanter kan de bli helt dominert av tanatimian. Andre steder vokser strandflatbelgen med sine tofargede blomster i store tepper, ofte ispedd en del jåblom. På de laveste sandflatene kan planter som skjørbuksurt vokse så lavt at de blir oversvømmet av floa.

Plantelivet utover mot bl.a. Høyholmen tiltrekker seg drøvtyggere også. Både elg og rein spiser gjerne det området kan by på. I tillegg trekker disse dyrene ut der når mygg- og flueplagen inne i skogkanten blir for ille. Da kan de gjerne krysse elva over til vestsiden eller sundet over til Lavonjarg. Til og med reven kan legge ut på slike svømmeturer.

Vi tenker gjerne på sjøen som et område for fisk og fugl. I Tanamunningen kan du også treffe på mange pattedyr. Oteren er vanlig, den spiser både fugl og fisk. De siste årene har den begynt å spise mye kongekrabbe også. Det ser allikevel ut til at den foretrekker det vi kaller ufisk, forskjellige ulker og rognkjeks. Vår minste hval, nisa, er tallrik mesteparten av året. Av og til kommer hvithval, eller kvitfisk som den heter lokalt, helt inn i elvemunningen og også inn på Leirpollen. Delfiner, springere, er også innom. Av større hvaler er vågehval gjest hver sommer, også den mye større knølhvalen kommer for å beite sild og sil.

De tallrikeste av stedegne pattedyr er selene. Haverten er regulær, selv om den drar andre steder for å føde, eller kaste unger som det heter om seler. Steinkobben er den tallrikeste, den kaster også ungene i reservatet. Det er det eneste stedet i Norge at steinkobben kaster unger på sandbanker. Ungene må ut og svømme straks etter fødselen. Hvis steinkobben får tvillinger forlater mora og den først fødte den siste ungen straks etter fødselen. Da kan den morløse stakkaren svømme rundt på leting etter mora mens den roper på henne. Slike unger kalles gjerne hylere. Det er minst 200 steinkobber i Tanamunningen. Enkelte år kommer det også sel fra isområdene nord i Barentshavet innom, de vanligste er grønlandssel og ringsel. En og annen storkobbe kan påtreffes. Felles for alle er at det er matfatet som gjør at de er her. Sil, krepsdyr og yngel er trekkplasteret.

Rikt fugleliv

Til tross for de store mengdene fisk, pattedyr og andre dyr så er det mange som tror at Tanamunningen naturreservat er et fuglereservat. Internasjonalt er det to ting som har gjort området kjent, fuglelivet og geologien. I tillegg til vanlig fredning har også reservatet internasjonal status som Ramsar-område, spesielt verdifull våtmark. Det har også status som IBA-område, Important Bird and Biodiversity Area. Fuglelivet var viktig også i fredningsprosessen. Her møtes fjell og hav, fjellarter som fjellrype og snøugle er truffet her, alke, lomvi og havhest også. Mer enn 180 fuglearter er registrert, allikevel er det mengden av enkelte arter som er mest kjent.

Fra forsommeren strømmer det laksender til Tanamunningen. Mot høsten øker antallet kraftig, til slutt kan det være 30 000 laksender samlet. Det er nesten bare hanner, de kommer til munningen for å beite og myte. Under mytingen, fjærskiftet, kan de i en periode ikke fly. Da er de ekstra utsatt og føler seg tryggest på vann dypt nok til at de kan dukke unna farer. I denne perioden kan sjøen være dekket med fjær og dun i store områder. Alle myter ikke samtidig, de begynner en stund etter at de ankommer. De som kommer tidlig er ferdige med mytingen når storinnrykket kommer på seinsommeren. Hvor alle disse laksandhannene kommer fra vet vi ikke, men vi antar at de kommer for en stor del fra Østersjøområdet og de nordlige områdene på kontinentet. De forlater hunnene etter at de legger seg på eggene, da har de ikke bruk for hannene mer. Når hannene drar vil de heller ikke være konkurrenter i matfatet med sine egne unger.

Sammen med laksendene er det også noen tusen silender om høsten, mange av disse blir når laksendene drar sørover i løpet av oktober. Samtidig som laksendene drar kommer det flere tusen haveller for å overvintre i reservatet sammen med et par tusen ærfugl. Svartender, sjøorre og kvinender kan opptre i nokså store mengder, spesielt svartendene. Flokker på flere hundre er ganske vanlig.

I trekktidene om våren og høsten er det store mengder ender som passerer, gressender som stokkender, krikkender, stjertender og brunnakker observeres gjerne enkeltvis eller i små flokker, av og til opp til et hundretalls. Gjess er hyppige gjester, minst seks arter er observert. De siste årene har det blitt mer og mer grågjess, samtidig som de fleste andre gåseartene er redusert.

De lave områdene med grunne vannområder er perfekt for mange av våre små vadere. Noen er bare innom i trekktidene mens andre hekker. Høyholmen er kjent som det beste området i landet for å studere temmincksnipe, du kan sitte i bil og studere hannenes spill på forsommeren. De henger i lufta på raske vingeslag som en kolibri mens den trillende lokkelyden forhåpentligvis bidrar til å gjøre hunnene interessert. Den spurvestore temmincksnipa kan lett forveksles med en annen vader, dvergsnipe. Begge artene hekker flere steder i reservatet. Vanligst av de små vaderne er nok den lett kjennelige sandloen som hekkefugl, drakten har gitt den lokalnavnet prestekrage flere steder.

Større vadere som tjeld, små- og storspove er også hekkende. Tjelden hekker gjerne på utsatte plasser som veikanter og parkeringsplasser. De fleste årene mislykkes forsøkene på familieforøkelse. Egg eller unger blir mat for fugler eller rev. Heldigvis kan tjelden bli svært gammel, over 30 år. Da tåler bestanden at hekkingen mislykkes enkelte år.

På enkelte gressenger hekker fiskemåken tett inntil sin bitre fiende tyvjo. Hekking i nærheten av tyvjo kan være fordelaktig da den er nokså aggressiv overfor inntrengere. Noen av disse reirene ligger så lavt at de enkelte år blir ødelagt av springflo. Ved svart måne og fullmåne er floa større enn ellers, og fjære sjø er lavere. Stormåkene svartbak og gråmåke har en koloni innenfor reservatgrensene. Hettemåke har i enkelte år hekket.

Trane er en art som ser ut til å etablere seg i området. Under trekket vår og høst kan det samle seg flere titall traner. Sangsvanen hekker ikke, men er en vanlig gjest.

De fleste småfugler vi finner ellers i Tana finner du også i reservatet. Her skal jeg nevne en som gjerne blir omtalt som en karakterart for Tanamunningen. Lappiplerka er kanskje den fineste av piplerkene våre, varmbrune farger i strupen skiller den fra andre arter. Den lever stort sett et stille liv langs bakken, de færreste kjenner den. Snøspurven bør også nevnes, strandrugen som vokser overalt langs vannkantene har frø som er populær mat. Derfor er det flokkevis med snøspurv i området både vår og høst.

Det blir for omfattende å komme inn på alt av fugler her, men det er en gruppe som må nevnes –de som lever av å jakte andre fugler, dyr og fisk. Rovfugler og ugler. Vår og høst er dvergfalken regulær når småfuglene stopper under trekket. De åpne områdene er gode jaktmarker. Jaktfalken kan du være heldig å se hele året. Er det lite ryper på fjellet tar den gjerne både måker og kråker. Fjellvåken kommer innom både vår og høst, er det mye smågnagere i gresset så blir de i lenger tid. Noen hekker i fjellene rundt reservatet.

Jordugla liker godt åpne sletter. Med sin uryddige og flagrende flystil patruljeres området. Haukugla som er vanlig i skogene i Tana er sjeldnere ute og jakter på de åpne slettene. Til og med snøugle er en sjelden gang i reservatet, da gjerne utenom hekketiden.

Luftens herskerinne er allikevel havørna. Hos denne arten er det som med mange andre rovfugler – hunnene er større enn hannene. Havørna har et veldig variert kosthold. Død sel, hval og større pattedyr som rein er populært, men vanligvis er det fisk som er maten. Den dårlige svømmeren rognkjeks blir det spist mye av. En del av disse blir stjålet fra oteren. Enkelte sjøfugler som laksender og ærfuglhanner er litt lettere å jakte på enn andre. De har lyse fjær på ryggsiden og ses da lettere under vann og kan fanges når de kommer til overflaten. Av og til kan flere havørner jakte sammen, da er det gjerne måker det går ut over. Seilende havørn følges gjerne av kråker og ravn som gjør sitt beste for å jage ørna vekk. Bestanden av havørn er god, det har blitt observert over 30 av dem på en gang i Tanamunningen.

Stangnestind

Historisk landskap

Nå har dette blitt en lang oppramsing av diverse arter i reservatet. Det må til, mengden liv kan virke helt overveldende av og til. For oss mennesker er området også mye mer enn artsmangfold. På varme sommerdager rømmer folk fra myggen andre steder til munningsområdet. Strendene blir brukt til soling og bading.  Sportsfiskere er på spennende jakt etter sjøørreten, fisket her er kanskje det beste i hele landet. Hele året er det et populært turområde, naturen skiller seg sterkt ut fra det vi finner i f.eks. Tanadalen.

Det å kunne sitte et eller annet sted i reservatet en fullmånekveld i april og bare se at sjøen stiger med over tre meter samtidig som den speiler hvitkledde fjell og måneskinn er noe alle burde fått oppleve. En tur ut over de store sandbankene på fjære sjø og se på mønster i sand, rester av dyreliv, hull til skjell i sanda og merkelige topper av møkk fra fjæremakken, samtidig som det er et yrende fugleliv rundt deg, kan være rene medisinen. Du kan også kikke på rester fra krig og fred, liv og død rundt hele reservatet. Tidligere var dette de tettest befolkede områder i Tana. Langnes var sentrum, Aitevagge og Lavvonjarga tettstedene på østsiden. Tanas første fabrikk var guanofabrikken i Aitevagge, eller Vagge som stedet vanligvis kalles. Guano var opprinnelig fuglemøkk brukt til gjødsel. På midten av 1800-tallet ble det bygd flere gjødselfabrikker i Finnmark. De brukte fisk og fiskerester som ble tørket og så malt til mel. Dette melet ble solgt som gjødsel. Noe ble solgt til steder så langt borte som Hamburg fra Vagge. Den første dampskipskaia i Tana ble også bygd i Vagge.

I Lavvonjarga hadde de båtbyggere, smed, butikk og post, naturligvis også fiskarbønder. På vestsiden av munningen var øvrigheten og kirka plassert på Langnes, lensmann, prest og sorenskriver var alle samlet der. Kirkegården var felles for hele Tana. I den tiden presten reiste rundt i gamle Tana kommune kunne det gå svært lang tid mellom hvert besøk i Tana. Kommunen bestod av nedre Tana, Gamvik og Berlevåg. På våren var det ekstra travelt i kirka, alle som hadde gått bort i løpet av vinteren skulle begraves. Det var ikke vanlig å begrave folk når tela lå i jorda. Skole var hjemme hos folk, men læreren hadde så stort distrikt at enkelte år var ungene heldige hvis de fikk mer enn to uker skole.

Geologisk er det flere grunner til interessen for naturreservatet og randområdene. Selve deltaområdet er en historiebok som trekker linjene flere tusen år tilbake. Sand fra elvedalen og vidda har blitt fraktet hit i tusenvis av år. Flere hundre meter tykke lag med sand har dannet fast land, en prosess som fortsatt foregår. Sanden avleires stadig lengre utover fjorden. Holmer og estuarier oppstår og kan forsvinne i løpet av en vårflom. Vind og bølger fra nord frakter sand tilbake innover sandbankene.

Vagge

Fjellene rundt deltaet har lite vegetasjon og kan derfor leses som geologiske oppslagsverk. Strandlinja fra istidens slutt er tydelig godt og vel 30 høydemeter oppe i lia. Vagge er en kjent synklinal, foldet som en U med parallelle striper på hver side av samme berglag. Foldingene kan treffes flere steder utover fjorden og kalles Vaggeformasjonen. Det motsatte, en antiklinal er lett å kjenne igjen i Giemas ved Leirpollen. Her er fjellet formet som en omvendt U. Den vanligste bergarten er kvartsitt. Fjellene er stort sett mellom 400- og 600 millioner år gamle. Alt har tidligere vært sjøbunn og bergartene er avsetningsbergarter. Det høyeste fjellet, Stangnestind, består av det som kalles grunthavsavsetninger. Helt opp mot toppen kan du finne stein med bølgemønster.

Langs fjæra der det er steingrunn vil en tur ofte arte seg som en skattejakt. Du finner stadig noe som du kan forundres, overraskes eller gledes over. Stein i alle farger og fasonger har alltid fascinert oss mennesker. Steinene i fjæra blir flyttet på av bølger hele året gjennom. Sakte slipes kanter vekk og overflaten blir glatt og viser oss steinenes indre farger. En tur i fjæra er dessverre også en påminnelse om at vi lever på en vannplanet. Søppel fra alle verdenshjørner reker i land og knuses sakte til mindre partikler. Det meste av søppelet er sørgelig nok vårt eget.

Trusler mot Tanamunningen naturreservat

En ulykke med en tankbil med olje eller kjemikalier i Tanadalen kan få fatale følger både for vassdraget og deltaet. Nå er det ikke industri i dalen som bruker kjemikalier av stor fare for livet i elva.

Den største trusselen er allikevel ikke trafikken i dalen, men ønsket om å mudre deler av reservatet. Dette ønsker man å gjøre for at det skal kunne komme større båter inn til gruvene i Austertana. Dette vil øke lønnsomheten for gruveeieren, Elkem.

Planen er å fjerne neste 400 000 kubikkmeter masse i skipsleden fra Høyholmen til Stangnes. Massen skal dumpes utenfor Stangnes i Tanafjorden, som er en nasjonal laksefjord. Da planene ble lagt fram i 2015 ble det sagt at det måtte mudres fordi farleden hadde blitt grunnere og smalere. Det viste seg at dette ikke stemte, de hadde ikke målt om det hadde blitt grunnere og smalere. Begrunnelsen nå er todelt, større båter skal kunne seile med stein, og farleden følger ikke Kystverket sine standarder. Veldig lite av norskekysten følger den standarden.

I fredningsvedtaket i 1991 ble det tatt med en passus om at «nødvending mudring» kan utføres. Til i dag har skip gått gjennom sundet mellom 15 000 og 20 0000 ganger, uten uhell. Elkem lokalt og som konsern går med overskudd. Sundet har ikke blitt grunnere. Det er ikke nødvendig å mudre.

Sluttord

Trenger du et sted hvor du kan sitte og se på natur i langsom endring mellom flo og fjære, i dagslys eller kveldlys så ta deg en tur til reservatet. Setter du deg på en liten bergknatt nedenfor Kaldbakknes en septemberdag med lite vind og høyt lys kan du sitte midt i høstfargene og se tusenvis av fugler, mest laksender. Selen legger seg på sandbankene ved fjære sjø. Havørn flytter seg stadig et lite stykke for å se om alle endene er årvåkne. Lyden du hører er stort sett vingeslag fra fugler som strekker seg litt opp i sjøen og tar et par raske vingeslag for å få fjærene til å ligge riktig. Rett mot deg kneiser Stangnestind grå og majestetisk, Vaggedalen lyser i lyse gråfarger og rustbrune steinstriper – vaggeformasjonen. Rundt deg er det mange gjengrodde spor etter tidligere aktivitet. Små natursteinsmurer og noen tidligere laksehytter ned mot brakkvannet. Du trenger ikke tenke på noe, men vil allikevel være et klokere og rikere menneske når du reiser deg og drar hjem.