Menu
Kanskje begynner den som en liten sildrende bekk. Ett sted begynner den ihvertfall, da er den ikke så mektig og stor, men den renner ned mot det salte havvannet i Deanuvuotna. På sin ferd vokser den seg stor og mektig. Små bekker som kommer fra vidda med sitt kalde vann, renner fortere og klukker lystent ned dalsiden, liksom fryder seg til :å møte den mektige.
Fra trygg grunn ser det noen steder ut som om elven står stille. Går man nærmere, ser man at de veldige kreftene ulmer under vannflaten, strømmen presser vannet opp. Andre steder hersker det ikke tvil om naturkreftenes eksistens.
Her buldrer elven rasende øredøvende, velter vannet mot steinene, kaster det opp i lufta, driver det mot hav t med en forrykende fart. Folk venter spent, øynene er rettet mot elven
Kan elven kjenne, kjenner den at den nærmer seg havet? Elven roer seg, flater seg ut og blir grunn. Hvor ble det av kreftene som for litt siden hersket? Eller roer vissheten om at den har nådd sitt mål havet, når den ydmyk og rolig blander seg med det salte vannet.
Som alt annet følger også elven årstidene, en evig sirkel, en livets runddans.
Elva ligger beskyttet under isen og hviler seg. Isen er som en dyne den trekker over seg. Tappet for krefter etter vår, sommer og høst, har den trukket seg tilbake. Samler krefter til en ny vår som skal komme. Vintermånedene virker som en evighet. Så en dag våkner solen og sender sine første kalde stråler mot jorden. Dag for dag blir solen varmere, smelter sne og is. Elven får nye krefter av smeltevannet, men lar vente på seg, vil ikke krype fram under dynen sin.
dag og natt. Rører den seg ikke snart? Utpå vårparten rører den seg. Først litt prøvende, så med fulle krefter. Bryter den tykke isen og skyver den ned mot havet. Vannet stiger og elven får enorme krefter.
Fra svunne tider hører vi om to meter tykk is som kunne samle seg og sperre for vannet. Vårflommen kunne være så voldsom at den tok alt med seg.
Lenger ut mot sommeren varmer solen mer og mer, og får vannet i elven til å dampe vekk. Solen roer elven med sine stråler. Varmer bort den rasende vår elven, til den igjen tappes for krefter. Høsten kommer med sine kalde netter, og elven har ikke lenger krefter til å kjempe mot islaget som blir tykkere og tykkere på den.
Rolig kysser høsten elven til vinter dvale igjen. Under isen er den beskyttet mot den bitende kulden, og får samlet krefter til neste vår.
Mennesker har bodd langs elven i uminnelige tider. De har lært å kjenne elvens luner. Mange har tapt sitt liv til de enorme kreftene, og dette har lært folk å respektere elven. Men samtidig gleder de seg hvert år til godene elven gir.
Folk har strømmet til, og gjør det fremdeles, for å fiske laks i elven. Unger bader i det svale nesten kalde vannet.
Eldre folk som har fisket og rodd elven så langt de kan huske, sier at elven er en personlighet. Elven forandrer seg fra år til år. En stein kan ligge et helt annet sted et annet år. Det kan komme kilder opp av bunnen til elven. Et år gir den mye fin laks, et annet år ikke. Hvert år sier de eldre det samme, “Det er fortsatt mye å lære om elven” selv om de har bodd ved elven hele sitt liv.
